KRM

Et kringsjå i en ny moderne udstyret fabrik

Malende beskrivelse av arbeidet i en hermetikkfabrikk i 1909


Dette er Endre Grønnestad. Endre Grønnestad må ha hatt stor glede av å skrive. Hans livlige beskrivelse av arbeidet ved en hermetikkfabrikk, er lystig lesning for hvilken som helst hermetikknerd.


I 1909 ble det arrangert et stor sangerstevne i Stavanger, og Grønnestad var med i musikk og programkomiteen. I boken som ble gitt ut i forbindelse med stevnet, beskrev Grønnestad hermetikkindustrien slik:


Det er om formiddagen. Det lille dampskip eller motorfartøi har just losset 3- 4000 skjepper (20 liter) brisling, som om natten er tat opp fra sjøen på fangststedet og bragt til byen om morgenen ved sekstiden (…) Inde i et av siderummene høres larmen av svære hurtigpræsser, som regelmessig og taktfast presser færdige sardinæsker frem av den indstukne blikplate. Tusener og atter tusener pr. dag kan produseres av de fire presser, som staar der. (…) Fra smaakasserne slaas fisken op i store kar, hvori vandstraalen sprudler som et springvand, mens fisken danser rundt og befries for skjæl og smuds. Ved siden av staar kar fulde av brisling for folagning. Inde i fabrikens underetage staar henimot hundre smaabord fulde av glinsnede blank brisling. Flittige fingre træder, hver brisling på tein, hvorpaa teinene lægges i en ramme. Naar rammen er fuld, sættes den ind i en vogn, som naar denne igjen har fuld last, kjøres ind i røkeriet. Her gaar et intenst arbeide for sig. Det fyres og sættes ind, der snus og vendes på rammene i det uendelige; ti det er en hovedsak at faa brislingen godt røkt. Den skal være kokt under røkningen, men ikke brunstekt. Den maa ha sølvfargen, skal den være fin. Endelig har den staat prøven, og saa ut med rammene og paa vognen, der om en stund skal kjøres ind i elevatoren. Det bærer nu op til 2den etage, hvor rammene tas ut, hvor «klipperne» straks gaar i gang med sin operation, at klippe hodet av brislingen. Lys strømmer ind fra alle side, saa det glinser og skinner lang vei fra marmorbordene, hvor de flittige «læggere» sorterer og pakker sardine i æsker. Henne i et hjørne staar oljepaafyldingsapparatet. Dette, der ogsaa drives med maskinkraft, fylderautomatisk den nødvendige olje i hver æske, et snes ad gangen. Fra «læggerne» gaar sardinæskene i en vogn, som naar den er fyldt, kjøres til autoklavrommet for at dampes. Alle disse operationer har brislingen at gjennomgaa, før den er ferdig som sardine. Men der er endu langt frem, før den er ferdig for markedet. Fra autoklaven kjøres sardninene til vaskerummet, hvor eskene befries for olje og smuds. (…) Færdige i vaskerummet sættes æskene i kasser for at gaa til pakkerummet, hvor etiketterne paasettes.

Fabrikken som Grønnestad skildrer i teksten, var etablert av Endre Grønnestad selv, og hans kompanjong Bernhard Sanstøl. Navnet på fabrikken var Concord Canning & Co. De to hadde tidligere vært kollegaer hos Christian Bjelland & Co. Grønnestad som Bjellands kompanjong, og Sanstøl som Bjellands kontorsjef.

Concord Cannings fiskeforretning i Nedre Strandgate 21. På skiltet kan man lese navnet til eierne E. Grønnestad og B. Sanstøl. I dag huser bygningen Stavanger maritime museum.

Et kringsjå i en ny moderne udstyret fabrik